...The Curse...

subst. m entall egoisme [eguˈismə] det å sette seg selv og sine behov foran alle andre, egenkjærlighet.

The curse of mankind!!! Hvis jorda var sentrum i universet. Hvis tærne var kroppens hovedorgan. Hvis fingrene begynte å bestemme over hodet. Hvis naboens katt var viktigste faktor i bestemmelsen av om han var grei eller ikke. Hvis bladene var viktigst på en blomst. Hvis månen svirret rundt seg selv.

Nesten som å gå hjem etter et kafebesøk og innse at man ikke har hørt noe nytt fra personen man var der med, og alt om hva som skjer i ens eget liv, igjen. Ikke bra.

Det verste med en selfmade mann er at han elsker sin skaper så altfor høyt. Winston Churchill

Skjæringspunkt. Mellom for snill og egoistisk. Et snev av begge to er egentlig nokså perfekt, iblandet galskap. Folk som tror de er på jobbintervju hvor de må selge seg selv hele tiden - i kontrast med folk som er så rause at de blir utbrente. Man kan kjenne seg igjen i begge to, og det er vel det som er det komplekse med å være menneske. Vi beveger oss alle på noe som ligner en knivsegg. Mellom galskap og normalitet. Det som gjør oss normale er at vi alle er unormale, sa psykologilæreren min. True story, true story.

 Er egoisme negativt eller positivt? Jeg tenker mest negativt. Ikke fordi man ikke skal ha tro på seg selv - det er et must! Men det handler mer om identitet og ens forhold til identitet. Hvem har man gitt retten til å skåre braheten på kvalitetsskalaen? Hvem sine tilbakemeldinger tror man på? Jeg tenker at egoisme og identitet går som hånd i hanske. Henter man bekreftelse fra menneskene rundt seg, blir man straks mer avhenig av å presentere et bilde av seg selv som er bra. Da er veien kort til å bli oppfattet som egoistisk. Henter man bekreftelse fra jobb eller relasjoner, så blir man jo superopptatt av å prestere bra der. Husker dessverre ikke hvem som har sagt det, men det er et ufattelig godt sitat som jeg digger:

"Hennes hjerte var nær ved å briste, men det var det ingen som visste." (ukjent)

Folk blir stemplet for histen og pisten. Lett å ta feil fordi man ikke ser innsiden til en person. Noe som bringer meg til et poeng jeg lærte i en av mine "lyset kom på igjen" historier: Hvis Gud er den han utgir seg for å være, er han faktisk den eneste skapningen som kan gi meg et totalt sant bilde av den jeg virkelig er. Det gjør meg  uavhengig. Gud er jo angivelig der i enhver situasjon, og da han også kjenner både utsiden og innsiden, blir kvitteringen med en gang svært tillitvekkende. Simsalabim: Behovet for å hente bekreftelsen i andre mennesker, jobben eller whatever, blekner liksom veldig da!! Jeg sier ikke full stopp, fordi man som menneske lever og rører seg på denne planeten og det innebefatter interaksjon med andre mennesker (forhåpentligvis!!!) som igjen vil gi oss et speil på hvordan de oppfatter oss enten vi vil eller ei.

Tilbake til egoismen. Jeg tror den hindrer oss fra å leve fult ut, fordi vi mister kontakten med andre.

Jeg tror kjærligheten til oss selv hindrer oss i å se andre. Derfor er det jo important nummer 1 å finne utav det med identiteten. "den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det." (Jesus). Høres absurd ut ved første øyenkast. Men hvis vi går tilbake til egoisme og identitetsdebatten vår, så settes utsagnet i et nytt lys. For etter min tankegang vil det å hente bekreftelsen fra Guds kvalitetsskala over livet mitt, si at jeg på sett og vis "gir livet mitt til ham" akkurat som jeg ellers "gir livet mitt til jobben" eller "til mennesker rundt meg".

Ikke misforstå meg. Det betyr ikke at jeg må jobbe meg ihjel for Gud på samme måte som man kan gi livet sitt for jobben. For der kommer det Jesus sier inn: den som mister sitt liv, skal finne det. For det å gi livet sitt til Gud innebærer en pakke der han gir oss alt godt tilbake. Egoisme blir ikke et tema, for det er uinteressant.

Here we go again...

Du blir ikke kvitt meg så lett... For vet du hva, den skrivinga i meg bare bobler opp... Vet ikke hvor mange notatbøker jeg har - men de begynner snart å bli fylt (og i tillegg handler veldig mye om om utsiden på notatbøkene er inspirerende eller ei i forhold til hvor mye de blir brukt). Og så er det så mange bra ord!!! De kan jo ikke bare ligge der å dø! Så nå begynner jeg igjen med denne blogginga. Seriøst denne gangen, var planen. Min første blogg hadde som ambisjon å kunne formidle det Gud gjorde gjennom meg - tanken var jo å inspirere andre gjennom det. Veldig bra, men muligens litt for lite filter i forhold til hva andre trengte å vite eller ikke. Så var det flere forskjellige blogger inni der med samme tanke bare nytt innhold og nytt utseende. Og så kom den siste nå som liksom skulle være: May-Ellen i den modne formen... Haha, det gikk ikke så bra. Så nå, mine venner. Nå kommer det bare hverdags filosofi fra May-Ellens hjerte. Og det er litt kult for jeg valgte å kalle adressen til bloggen: atrier.blogspot.no - og det er jo nettopp fordi atrier betyr forkammer til hjertet på latin. Sånn metaforisk så tenker jeg at hvert menneskes indre liv inneholder veldig mange kammer, så derfor ble atrier et naturlig valg. Men jeg advarer: Det blir veldig få bakeoppskrifter og gardintips og den slags å finne her.